Tekstteorier med Bente Aamotsbakken, 16.febr.

Det var et stemningsfullt og vakkert snølandskap på vei nedover til forelesningen i dag, men et ufyselig kjørevær....
Det var teksten til Tønnesson: Vitenskapens stemmer. Vitenskapsbilder, dialogisme og forskernærvær..... som var utgangspunktet for forelesningen. Etter et utmerket foredrag av medelev Kristine, gikk Bente ytterligere igjennom viktige og nyttige sider ved teksten til Tønnesson.
Vi var få studenter i dag, og det gav oss sjansen til å benytte endel av tiden til diskusjon, undring og spørsmål. Slikt er nyttig, synes jeg. Da får vi bedre forståelse for teoriene, og samtidig får vi sett nærmere på eksempler som belyser teoriene.

Innledningsspørsmålet til Tønnesson var: Kan historievitenskap deles med ikke-historikere? Forfatterens svar var ja, og det var spennende å se hvordan han argumenterte for dette. Hvem er/eller bør vitenskapen være skrevet for?, er sannelig et interessant spørsmål!
Vi diskuterte hvor vanskelig det faktisk er å framstille innholdet i en vitenskapelig tekst enkelt, og hva som kreves for at en slik tekst skal kunne nå andre målgrupper enn likesinnede vitenskapsfolk.
Tønnesson diskuterte også hvorvidt egen stemme bør gjemmes eller fremmes i vitenskapelig arbeid, og gjennom egen tekst viser han at det utmerket godt går ann å tre frem med en personlig stemme. Jeg tenkte på tekstene til Norunn Askeland fra jeg tok mellomfag i norsk: Hun har en varm, egen stemme med en undertone av humor i. Det gjorde teksten god å lese! En personlig form som bærer preg av egne holdninger, verdisyn og valg vil vel ofte være en del av en god tekst. Det er befriende at slikt av og til er eksplisitt, etter min mening. Værre er det å være leser når en må lete nøye for å finne forfatterens stemme i teksten. Da bli vitenskapen litt "blodfattig" etter mitt syn. Samtidig ser jeg at enkelte vitenskapsfolk har mindre rom for det personlige. Tønnessen refererer til etnologen Harald Winge som sier (s.610 i kompendiet vårt): "..... må historikeren gå inn for å skjule sporene etter seg selv..(...)..kamuflere historikeren og i stedet la historien tre frem.(...)..". Noen mener altså at tekster helst bør være så objektive og saklige som mulig, uten særlige spor etter forfatteren. Da vinner teksten mest mulig tillit.
Spørsmålet er om dette egentlig bør være noen motsetning?
Har det med myter å gjøre? Kåre Lunden sier: "Dersom vi ikkje definerer oss sjølve, så blir vi definerte...(...)" (definerte gjennom språket!) , så dette er det åpenbart ulike meninger om!

Det er nødvendig å begrunne valg og å definere de begrepene som benyttes i en vitenskapelig tekst. Det er det opplagt viktig å minne seg selv på i blant!!

Alt i alt var forelesningen til Bente (som alltid) verd å trosse snø og is og dårlige veier for........takk!