Religiøs kunst med Geir Winje, 24.10.2006. Modul 3

Geir har en svært engasjerende foredragsstil der det ikke tar lang tid for oss tilhørere å forstå at han kan sine saker. Han er troverdig, ekte og modig i sitt forhold til religionsfaget! Jeg blir alltid faglig fasinert når kunnskapene bare triller ut av folk, og Geir er av et slikt folk! Vi lærte svært mye nyttig om måter å betrakte og analysere religiøs kunst på! Geir skisserte tre forskjellige analysemodeller for oss, avhengig av hva som er hensiktsmessig for det enkelte bildet. Først så vi nærmere på Panofskis analysemodell:

A.
Panofskis analysemodell:
Preikonografisk - ikon betyr bilde og grafisk betyr skrift. Før vi skjønner bildets skrift, så har vi et preikonografisk inntrykk av bildet.
Ikonografisk- her skjønner man hva bildet sier. En ”nøkkel” trengs der en skjønner hva bildet sier!
Ikonologisk- logos = orden, system, mening. Forstår tegnene i en logisk sammenheng. Totalforståelse (når totalforståelsen oppstår, så går man fra ikonografisk til ikonologisk forståelse)

Alle disse stadiene må anerkjennes. En trenger stadiene for å oppnå full forståelse, og for å kunne tolke et bilde på en helhetlig måte. Dette ”makes sense” for meg, for opplevelsen av å tilegne meg en utvidet bildeforståelse har jeg kjent mange ganger, senest da vi var på Haugar!

Leseren har ofte en preikonografisk oppfattning av et bilde, mens skapere har en ikonologisk oppfattning. Skaperen vet naturligvis ofte hva bildet betyr og inneholder.

B.
Tradisjonell analysemodell
1 Innhold/motiv
2 Form/virkemidler
3 Tematikk/budskapet

Obs! Denne modellen er ikke parallell til Panofskis modell, men kan brukes som en tilnærmingsmodell for å få til en fullverdig analyse!

Bilde-eksempelet vi så på her het: Sri Yantra, og Geir viste oss gradvis hvordan vi kan gå fra det preikonografiske og til det ikonologiske stadiet ved å forstå/tolke et bilde.

Günther Kress sier at: noen formale virkemidler er felles for mange land – noen er ulike. Rødt for blod, her er hvitt = sæd. Hindutro handler mye om Gud og Gudinner. Nesten all religiøs kunst er symmetrisk, så symmetri er et stikkord når det gjelder nesten all religiøs kunst. Verdiperspektivet er et virkemiddel i all religiøs kunst. Det viktigste er størst!
Høyre og lavere felt. Øverst = himmelsk, nederst = jordisk (hinsidig og dennesidig)

I løpet av forelesningen brukte og forklarte Geir flere begreper fra hinduismen og fra indisk kunstverden. Det var spennende og fremmedartet for meg som ikke vet stort om indisk kunst. Eksempler på slike begreper er:

Mantala = sirkeltegning
Taleshakra, hodeshakra

Det er vanlig å lese indiske bilder nedenfra og opp = det jordiske nederst og det himmelske øverst. Dette kan være annerledes i narrative bilder der leseretningen er fra venstre til høyre.

32 ruter = kosmos = bestanddelene en kunne tegne en Gud innenfor.
Matematikk og kunst henger sammen, da er vi på det ikonologiske nivået.

Sentrum, periferi, retning, oppe/nede, rammer
Rammer: firkantene står for det fysiske universet. Ofte ramme mellom menneskenes verden og Gudenes verden. Manglende ramme markerer kontinuitet, mens tydelig ramme representerer diskontinuitet, fordi tydelig ramme viser avstand mellom en verden og en annen.

C.
1) Religionsspesifikk dimensjon – en spesiell religion. Jesus eller Buddha. Elementer i bildet som bare har relevans for kristne. Religionsspesifikk tolkning

2) Religiøs dimensjon – flere innfallsvinkler, sett fra flere religioner. For eksempel ikoner som brukes av flere religioner (?)

3) Allennmenneskelig dimensjon – humanistiske innslag der verdier i samfunnet blir gitt uttrykk for (?)

Vi så på Arabisk kunst og inngangspartiet til en moské. Det var spennende å lære om!

Muslims kunst skal ikke ha noe sentralpunkt, i motsetning til indisk kunst.
Blikket må flakke, en skal ikke identifisere seg med Gud. En distanse mellom Gud og menneske skal opprettholdes. Det samme skjer når muslimske menn ber: de bøyer seg fram og legger hodet på marken og sier; Gud er større! (”Allah al akhbar”?)
En skal bli overveldet av at Guds storhet aldri tar slutt. En skal bli slått av Guds storhet etter møtet med slik kunst.

Min erfaring med arabisk kunst begrenser seg riktignok til en reise til Alhambra i Sør
Spania, men det var til gjengjeld en storslagen opplevelse. Hagene, salene, paviljongene og vannanleggene med rislende vann var virkelig en STOR opplevelse. Alhambra har vært utsatt for plyndringer og forfall. Troppene til Napoleon forsøkte å sprenge det i luften, MEN håndverket blender ennå. Der var det strålende flotte flislagte vegger, vannstråler, patioer med idylliske, geometriske vanndammer og gjennomskinnelig lysstråler i flere bygg. Virkelig ”et paradis på jorden” slik arabisk kunst prøver å illudere.

Orginalkunstnere finnes ikke i muslimsk kunst. Kunstneren blir borte i kunsten – den utføres slik den alltid har blitt utført.
Estetikken skal skape følelsen av at Gud er stor – ikke noe kunnskapsideal å finne her. Veggen skal ikke primært formidle kunnskap med fortellingene og narrativiteten vi finner i denne kunsten. Det gir naturligvis lærdom og utvikler forståelsen av veggen til det ikonologiske stadiet, men er ikke mål i seg selv. Å gi følelsen av storheten til Gud er noe av målet.

Måter å ”tolke” kunst på: minimalister og maksimalister. Dette snakket vi litt om.

Geir viste oss bilde av et arabisk Koran-manuskript
Vi finner mye planteornamentikk her og arabisk språk (gammelarabisk). Konsonantene er det lagt vekt på, men vokaltegn kommer i tillegg til de store konsonanttegnene. Rødt tegn for pustepause. (lyd, bilde, tekst). ”Bildet”/ skriftsiden er et studie verd i seg selv. Kanskje som multimodal tekst?
Visuell skjønnhet og harmoni. Orden og skjønnhetens Gud.

Forelesningen var nyttig når det gjelder å kunne forstå litt av alle sider ved billedanalyse, synes jeg. Bildet som pedagogisk tekst får stadig større mening for meg. Bilder representerer et språk som av og til bare oppleves og andre ganger trenger kontekst og forklaring for å gi større opplevelse. Denne forelesningen gav meg mange tanker jeg skal ta med meg videre.