SKRITT - PUST - KOST - tanker om livet
I blant dukker det opp så gode tanker om livet i tekster man leser.
Tankene jeg fant i Michael Ende sin bok: MOMO eller kampen om tiden, Ex Libris Forlag A/S, 1986 vil jeg så gjerne dele med dere medstudenter, for jeg synes gleden kommer sigende når en leser slikt......
Dette passer både på tilnærmingen til studiene våre, og på mange andre saker og ting i livet......
Dette er Beppo Gatefeier sine tanker:
Når han gikk der og feide gatene, forhastet han seg ikke, men arbeidet jevnt og trutt. For hvert skritt trakk han pusten, og for hvert pust gjorde han et strøk med kosten. Skritt – pust – kost. Skritt – pust – kost. Rett som det var kunne han bli stående å se tankefullt framfor seg. Og så gikk han videre igjen. Skritt – pust – kost. Skritt – pust – kost.
Mens han beveget seg framover på denne måten – med skitten gate foran seg og ren gate bak – kunne ofte store tanker slå ned i ham. Men det var tanker uten ord, tanker som var like vanskelige å meddele videre som en spesiell duft en bare husker fjernt fra langt tilbake, eller en farge en har sett i drømme. Etter arbeidet, når han satt ute hos Momo, forklarte han de store tankene for henne. Og når hun lyttet på sin spesielle måte, løsnet tungebåndet hans, og han fant de rette ordene.
”Du skjønner det Momo”, kunne han si – ”det hender ofte at en står ved enden av en lang, lang gate. Og en tenker med seg selv at den var da forferdelig lang, dette her greier jeg aldri, tenker en da.”
Han stirret taus framfor seg en stund, så fortsatte han: ”Og så begynner en å skynde seg. Og en skynder seg mer og mer. Hver gang en ser opp, ser en at det ikke monner i det hele tatt og at gata er like lang. Og en kjaser og anstrenger seg enda litt til, og så kommer angsten, og til slutt står en der med hjertet i halsen og orker ikke et eneste skritt til. Og gata ligger der like skitten fremdeles. Sånn nytter det ikke å gå fram.”
Han tenkte seg om en stund, før han fortsatte: ”Det nytter ikke å tenke på hele gata på en gang, forstår du? En må bare tenke på det neste skrittet, det neste åndedraget, det neste strøket med kosten. Ett om gangen - hele tida.
Igjen stanset han og funderte litt, før han føyde til: ”Da blir en glad. Det er viktig, da gjør en sakene sine godt. Og sånn skal det være”.
Og etter en ny, lang pause fortsatte han igjen: ”Før en vet ordet av det har en tatt hele gata, skritt for skritt. En skjønner ikke hvordan det går for seg, og en er ikke andpusten en gang". Han nikket for seg selv og konkluderte: "Det er viktig".
(Sitat s. 34)
:-)
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home